Chrissy Teigen skriver åpent brev om sønnens dødsfall


Chrissy Teigen skriver åpent brev om sønnens dødsfall

Chrissy Teigen åpner opp etter at hun og John Legend mistet babyen Jack. I slutten av september ble hun innlagt på sykehus på grunn av komplikasjoner ved graviditeten. Chrissy dokumenterte prosessen i sosiale medier, og fortalte blant annet om kraftige blødninger. Til slutt fortalte 34-åringen at de mistet babyen. I det hjerteskjærende innlegget, forteller Chrissy Teigen om hva hun var igjennom og hvor mye støtten i etterkant har betydd for henne. Du kan lese brevet nedenfor. Jeg ante ikke når jeg ville være klar til å skrive dette. En del av meg trodde det ville være tidlig, da jeg fremdeles virkelig kjente smerten ved det som skjedde. Jeg trodde jeg skulle sitte i hjørnet på soverommet mitt med lysene dempet og bare rulle av meg tankene mine. Jeg ville hatt et glass rødvin, vært cozy med et teppe og til slutt få sjansen til å adressere «hva som skjedde». I stedet skriver jeg fra sofaen i underetasjen, fortsatt cozy med et teppe, men surrete etter en morgen med venner og stekt kylling. Jeg leser utallige notater fra telefonen min. Tanker som tilfeldig har dukket opp i ukene i etterkant. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle starte dette, uansett hvilket rom eller tilstand jeg var i. Men det føles riktig å begynne med en takk. I flere uker har gulvene våre blitt dekket av blomster av godhet. Meldinger har strømmet inn og har blitt lest med våre egne tårevåte øyne. Sosiale medier-meldinger fra fremmede har fortært dagene mine, de fleste starter med, «du vil sannsynligvis ikke lese dette, men …». Det kan jeg forsikre dere om at jeg gjorde. Men jeg vil fortelle dere at noen av de beste meldingene startet med: «Du trenger ikke svare på dette, men…». Etter at vi først mistet Jack, ble jeg utrolig bekymret fordi jeg ikke kunne takke alle for deres ekstreme vennlighet. Mange delte utrolige personlige opplevelser, noen delte bøker og dikt. Jeg ønsket å takke alle, dele historien vår med hver enkelt person. Men jeg visste at jeg ikke var i stand til det. For meg var «ikke behov for å svare»-delen en så sann lettelse. Jeg takker for hver og en av dem. En av de fremtredende øyeblikkene fra den morgenen (eller kvelden? jeg aner ikke) var at jeg gikk gjennom gangene på fødeavdelingen og John sa «hva, er det en jævla fest som foregår her??» Her var vi, bare trillet ned til en ny etasje, dekket av et tynt teppe for å gjemme meg, vel vitende om at jeg var i ferd med å føde det som skulle være det femte medlemmet av vår vakre familie, en sønn. Bare for å si farvel noen øyeblikk senere. Folk ropte og lo rett utenfor døren vår, forståelig nok for å feire et nytt liv født. Man lurer litt på hvordan noen tenker på noen andre enn deg. På dette tidspunktet hadde jeg allerede forstått hva som skulle skje. Jeg skulle få epiduralbedøvelse og bli tilskyndet til å føde vår 20 uker gamle gutt som aldri ville ha overlevd i magen min. (Vennligst unnskyld disse simple begrepene.) Jeg var tidligere på sengeleie i over en måned, og prøvde bare å få den lille fyren til 28 uker. En «tryggere» sone for fosteret. Legene mine diagnostiserte meg med delvis morkake. Jeg har alltid hatt problemer med morkaken. Jeg måtte føde Miles en måned tidlig fordi magen hans ikke fikk nok mat fra morkaken min. Men dette var mitt første avbrudd. Vi fulgte det veldig nøye og håpet på at ting kunne gro og stoppe. I sengen blødde jeg og blødde. Lett, men hele dagen, og byttet ut mine egne bleier annehver time når blodet ble ubehagelig å ligge i. Jeg ble faktisk en voksen bleieekspert for min egen personlige underholdning, og satte virkelig pris på merkene som gikk ut av sin vei for å ikke få meg til å føle meg som en virkelig drittbaby. Noen var rødmefargede, med tegnede delikate blomster. Jeg kom til det punktet hvor jeg faktisk sa, «helvete heller, kast de rosa til meg!» Noe jeg aldri trodde jeg skulle komme til å sette pris på. Men der var vi. Jeg kunne ha tilbrakt disse dagene på sykehuset, men det hadde ikke gjort noen stor forskjell. Jeg ble fremdeles sjekket av leger hjemme, og i stillhet vridde jeg de negative ordene deres til positive, og tenkte at alt fremdeles kunne bli okay. Til slutt hadde jeg en ganske dårlig natt i sengen, etter en ikke så bra ultralyd, hvor jeg blødde litt mer enn min normale mengde. Blødningene mine ble tyngre og tyngre. Væsken rundt Jack hadde blitt veldig lav. Han klarte knapt å flyte rundt. Noen ganger kunne jeg sverge på at den var så lav at jeg kunne legge meg på ryggen og kjenne armene og bena hans utenfor magen min. Etter et par netter på sykehuset fortalte legen min nøyaktig hva jeg visste ville komme. Det var på tide å si farvel. Han ville bare ikke overleve dette, og hvis det fortsatte lenger, kunne kanskje ikke jeg heller. Vi hadde prøvd poser og poser med blodoverføringer. Hver eneste gang gikk det gjennom meg som om vi ikke hadde gjort noe i det hele tatt. Sent en natt ble jeg fortalt at det ville være på tide å gi slipp om morgenen. Jeg gråt litt først, gikk deretter inn i fullstendinger kramper av snør og tårer. Pusten min klarte ikke å holde følge med min utrolig dype sorg. Selv når jeg skriver dette nå, kan jeg føle smertene igjen. Oksygen ble plassert over nesen og munnen min, og det var det første bildet du så. Helt og fullstendig tristhet. Jeg hadde bedt mamma og John om å ta bilder, uansett hvor ubehagelig det var. Jeg forklarte en veldig nølende John at jeg trengte dem, og at jeg IKKE ønsket å måtte spørre. At han bare måtte gjøre det. Han hatet det. Jeg forstod det. Det ga ikke mening for ham den gangen. Men jeg visste at jeg trengte å vite om dette øyeblikket for alltid, på samme måte som jeg trengte å huske at vi kysset på enden av midtgangen, på samme måte som jeg trengte å huske gledestårene etter Luna og Miles. Og jeg visste absolutt at jeg trengte å dele denne historien. Chrissy Teigen og John Legend (Instagram.com/Chrissyteigen) Jeg klarer ikke å uttrykke hvor lite jeg bryr meg om at dere hater bildene. Hvor lite jeg bryr meg om at det er noe du ikke hadde gjort. Jeg var gjennom det, jeg valgte å gjøre det. Og mer enn noe annet, disse bildene er ikke for andre enn de som har vært gjennom dette eller er nysgjerrige nok til å lure på hvordan noe slikt er. Disse bildene er bare for folk som trenger dem. Andres tanker spiller ingen rolle for meg. Etter noen timer kunne jeg slappe av, og bestemte meg for at jeg ville vente til jeg virkelig, virkelig visste at det var over. Jeg sammenlignet det dumt nok med hunder jeg tidligere har måttet avlive. Hvordan jeg aldri ønsket å gi slipp før vi absolutt visste at det var på tide, at de led alt for mye. Jeg sendte dette til legen min og hun sa «absolutt». Senere den kvelden gikk jeg på do, så ned på toalettet (jeg hadde gjort dette i flere måneder) og brøt sammen igjen. Den store mengden blod og blodpropp viste meg nøyaktig hva jeg hadde ventet på. Tiden var inne. Jeg er ikke sikker på at jeg noen gang vil glemme opplevelsen. Jeg hadde alltid ledd av hvor mye jeg elsket epiduralbedøvelse… Men denne her, ikke så mye. Jeg lå der i timevis og ventet på å bli fortalt at det var på tide å presse. Jeg måtte åpenbart aldri utvide mye, han var fortsatt en liten, liten fyr. Jeg hadde lagt meg på siden, byttet side hver time eller så, hver gang sykepleieren ba meg om det. Jeg husker at jeg la meg på høyre side og så motsatt av John, da jeg ble bedt om å bytte. Jeg åpnet beina og begynte å vende meg mot John og akkurat sånn var han på vei ut. Legene ropte litt og … Jeg vet ikke hva jeg skal si, selv nå. Han var ute. Min mor, John og jeg holdt ham hver for seg og sa våre egne private farvel. Mamma hulket gjennom sin thailandske bønn. Jeg ba sykepleierne vise meg hender og føtter, og jeg kysset dem om og om og om igjen. Jeg aner ikke når jeg stoppet. Det kan ha gått 10 minutter eller en time. Jeg vet ikke hvor lenge han hadde ventet på å bli født. Det vil nok alltid hjemsøke meg. Bare det å skrive det får nesen og øynene til å svi av tårer. Alt jeg vet nå er at asken hans er i en liten boks og venter på å bli satt i jorda på et tre i vårt nye hjem, den vi kjøpte til rommet hans. Folk sier at en opplevelse som dette skaper et hull i hjertet ditt. Et hull ble absolutt laget, men det var fylt med kjærligheten til noe jeg elsket så høyt. Det føles ikke tomt, dette rommet. Det føles mett. Kanskje *for* sprekkfullt, faktisk. Jeg gråter tilfeldig og tenker på hvor glad jeg er for å ha to sinnssykt fantastiske småbarn som fyller dette huset med kjærlighet. Jeg kveler dem med kjærlighet mens de bare «maaaaaamaaa!!!!» mot meg. Jeg bryr meg ikke. Jeg gråter også når jeg blir sint på meg selv for å være for glad. Noen ganger leser jeg ting som får meg til å le, eller ser et Instagram-innlegg som er verdt en like. (Ja, jeg er borte, men jeg er fortsatt snikende rundt.) Og jeg glemmer alltid at jeg ikke er gravid lenger. Jeg holder på magen når jeg går rundt. Jeg friker ut i et øyeblikk når barna hopper på min ikke-eksisterende kul. Klarheten etter disse øyeblikkene gjør meg alltid trist. Jeg synes det er synd at vår sorg var så offentlig fordi jeg gjorde gleden så offentlig. Jeg gledet meg til å dele nyheten vår med verdenen. Historier som ledet opp til dette hadde blitt skrevet for alle. Det er vanskelig å se på dem nå. Jeg var så sikker på at alt ville være okay. Jeg er lei meg for at jeg fikk dere til å bli lei dere. Det vil jeg alltid gjøre. Men de vennlige øyeblikken har ikke vært noe annet enn vakkert. Jeg dro til en butikk der kassedamen i stillhet la blomster i handlekurven min. Noen ganger kommer folk opp til meg med et notat. Det verste er å vite at det er så mange kvinner som ikke får disse stille øyeblikkene av glede fra fremmede. Jeg ber deg om å fortelle historiene dine, og vær snill mot dem som øser av hjertet sitt. Vær snill generelt, da noen ikke har lyst til å helle dem ut i det hele tatt. Disse fremmede forteller meg alltid at livet vil gå videre, bare annerledes. De ber meg om å ikke la noen fortelle meg at dette var «Guds plan», eller at vi snart vil «få en annen». Takket være dere vil jeg blokkere dette for alltid. Jeg er bekymret for at folk føler seg ukomfortable med å dele gleden sin med meg. Jeg er for tiden omgitt av gravide mager til mange nære venner, og jeg sverger, ingenting gjør meg mer glad. Jeg kjenner gleden din og jeg elsker deg. Jeg skrev dette fordi jeg visste at jeg trengte å si noe før jeg kunne gå videre og gå tilbake til livet. Så jeg takker deg virkelig for at du tillater meg å gjøre det. Jack vil alltid bli elsket, forklart for barna våre at han eksisterer i vinden og trærne og sommerfuglene de ser. Tusen takk til hver eneste person som har hatt oss i tankene eller gått så langt som å sende oss kjærlighet og historier. Vi er så utrolig heldige. Med så, så, så mye kjærlighet, Chrissy Les også: Chrissy Teigen og John Legend mistet barnet The post Chrissy Teigen skriver åpent brev om sønnens dødsfall appeared first on 730.no.