Carly Rae Jepsen forteller 730 om livet etter «Call Me Maybe»


Carly Rae Jepsen forteller 730 om livet etter «Call Me Maybe»

Hej, Carly Rae! 33-åringen er urovekkende sjeldent i Norge, så vi tok (som seg hør og bør) turen til Stockholm for å prate litt med Carly Rae Jepsen. Le intervjuet nedenfor, hvor Carly blant annet forteller 730 om det nye albumet, turnéen og livet etter «Call Me Maybe». Ytterst få kunne ha forutsett hva slags karriere Canadian Idol-favoritten Carly Rae Jepsen skulle få i kjølvannet av «Call Me Maybe». At det påfølgende albumet Kiss ikke solgte mer enn ca. 1,5 millioner eksemplarer internasjonalt, (24.-plass på VG-lista), til tross for å ha blitt ledet inn av en av de aller største poplåtene i moderne tid, var grunn nok for mange til å sette Carly i «One Hit Wonder»-båsen og lukke døren for godt. Men en slik bås var absolutt ikke hva den da 27 år gamle artisten hadde tenkt seg. I 2015, etter et lite stopp på Broadway i rollen som hovedrollen i Cinderella, kom Carly tilbake med Emotion. Et 80-talls inspirert album fylt med mer dybde og komplekse pop-produksjoner inspirert av en rekke forskjellige stiler. Med hjelp fra en rekke av bransjens store navn, som Sia og fun.-medlemmet- og Taylor Swift-produsenten Jack Antonoff. Albumet, samt oppfølger-EP-en Emotion: Side B og det glitrende sidestykket «Cut to the Feeling», satte henne på kartet som en kritikerfavoritt verden over, og ble starten på mang en misjonærkarrierer for febrilske popentusiaster («ja, hun hadde «Call Me Maybe», men har du HØRT Emotion??»). Til tross for at den kommersielle megasuksessen uteble, gikk navnet Carly Rae Jepsen fra å bli assosiert med solid rosa bubblegum-pop, til et løfte om ektefølt, rivende og dansbar pop på lik linje med noe av det Robyn representerte med Body Talk i 2010. I hvert fall for den noe begrensede, men svært dedikerte fanskaren og profesjonelle terningtrillere verden over. Da den 33 år gamle artisten i mai slapp sitt fjerde album Dedicated, en slags drømmende miks av ‘70 og ‘90-talls synth, til hyllest og ros fra alle kanter, ble det svært tydelig: Carly Rae Jepsen har funnet sin nisje og mestret den. PS: Se 10 gode grunner til å elske Carly Rae Jepsen – Jeg er veldig spent! forteller en smilende Carly til 730 når vi møter henne i Stockholm, kun få timer før åpningsshowet på hennes nye verdensturné, The Dedicated Tour. – Det har vært en lang prosess å eksperimentere og skrive til dette albumet, for å så endelig velge ut favorittlåtene mine blant dem. Jeg er mer spent enn nervøs, forteller hun. Dedicated-albumets 15 spor ble valgt ut blant over 200 (!) låter Carly skrev i forkant av slippet. En rekke av disse ble til i Sverige – deriblant albumets forsmak, den Patrik Berger-skrevne onani-festen singelen «Party for One». –Patrik Berger var en av de første jeg møtte da jeg kom til Sverige, forteller Carly om sin svenske samarbeidspartner. –Og Noonie Bao, hun er fantastisk. Hun inviterer meg på svensk Thanksgiving når vi er i Los Angeles, eller «Friends-Giving», for de har jo ikke egentlig en feiring i Sverige. Hun lagde «tofurkey» (tofu-kalkun) et år. Det var ganske nasty, ler hun. Noen Norges-venn er hun dog ikke – sett bortfra promobesøk har Norge ennå ikke fått tatt del i en Carly-turné   Albumets hovedsingel er den svært så dansbare «Now That I Found You», som skapte mange gif-verdige øyeblikk for internett via musikkvideoen, hvor den evige kattedamen Carly forelsker seg i en gatepus -–spilt av Insta-kjendisen Shrampton. Hvordan takler katten din Jupiter den nye konkurransen om å være katten i ditt liv? – Han er ekstremt sjalu! tuller hun. – Jeg tror han er lykkelig uvitende. Men Shrampton var en helsikes kul katt. Vi ble alle ganske forelsket i ham på settet. Det nye albumet sies å ta for seg forhold fra alle mulige vinkler. Den seneste singelen fra Dedicated, følsomme og nærmest desperate «Too Much», tar for seg et par hvor den ene parten ikke klarer å hindre seg selv i å føle for mye. I musikkvideoen dukker Carly opp med en rekke emosjonelle dobbeltgjengere, og må ta et oppgjør med de forskjellige sidene ved seg selv – et konsept hun forteller at kom fra moteillustratør og artist Amy Davis. – Hun er en dame jeg har vært heldig og har fått jobbet mye med, forteller Carly. – Det var en låt hun ble tiltrukket av visuelt, og da hun pitchet meg denne idéen om «Too Much», at det var meg duplisert i en million versjoner som måtte ta et oppgjør med meg selv gjennom kakekrig og dance offs… Jeg elsket idéen! Det er veldig sjeldent jeg hører en pitch og umiddelbart faller for den, men det gjorde jeg. – Det var øyeblikk hvor vi så på playbacks og jeg bare «jeg kan ikke engang se hvilken som er meg!» ler hun. På «Cut to the Feeling» går teksten «Take me to emotion / I want to go all the way / Show me devotion» – var devotion, eller dedication, alltid det neste steget for deg etter Emotion? Hvor kom konseptet fra? – Det tok meg en stund å finne en tittel, faktisk. Jeg er en sucker for titler med ett ord, så jeg visste at jeg ville like det dersom det var enkelt, men også styrke bak det, forteller Carly. –Morsomt nok, etter at jeg hadde levert inn Dedicated, uten å egentlig tenke for mye om hva jeg gjorde, så skrev jeg en låt med en tittel som kombinerte de to titlene, og det var faktisk Devotion. – Jeg tenkte bare «Jeg kan aldri slippe denne låten, nå har det gått for langt», ler hun. Hennes forrige album fikk en undertittel i form av en orddefinisjon («She was attempting to control her emotions»). Vi spør om hun vil gi en lignende undertittel til Dedicated for oss. – «She was exploring what it is to be dedicated and loved», kommer det lynkjapt fra kanadieren. Som en følger av en noenlunde sjelden trend i det moderne pop-gamet, finner man ytterst få features på Carlys album. Hennes første album under manager Scooter Braun (Justin Bieber, Ariana Grande) sitt label, Schoolboy Records, hadde to gjester («Good Time» med godgutten Adam Young alias Owl City, og «Beautiful» med Brauns store stolthet, Justin Bieber). Syv år skulle gå før Dedicated gav oss en ny feature på et av hennes egne album, den svært så funky låten «Feels Right» med Los Angeles-gruppen Electric Guest. Carly forteller 730 det hele skjedde på en «veldig LA-måte». – Publisheren min spurte om jeg ville møte denne fyren Asa (Taccone), som han trodde jeg kunne funke bra med, og jeg tror Asa på den tiden var like nervøs som jeg var angående det å samarbeide med noen. – Vi ble enige om å dra hjem til meg og drikke te en dag, og bare se om vi kom overens, noe som er en ganske rar ting å gjøre egentlig. Vi tenkte begge sånn «… er du kul?», forteller hun. Det virker som om det personlige båndet mellom musikerne er det som er viktigst når det gjelder samarbeid? – Jeg har en teori om at «collabs» er best når det er et naturlig vennskap som utvikler seg først, svarer hun. Carlys trang etter en personlig tilknytning til de hun jobber med er kanskje ikke så uforventet, med tanke på hvordan hun startet i LA. Kanadieren har flere ganger uttalt seg om hvor slitsomt det var i perioden etter «Call Me Maybe». Carly ble plassert sammen med låtskrivere hun ikke kjente til, produsenter hvor hun ikke egentlig fikk bidra med noe selv, og tilsendt ferdige demoer folk bare ville ha vokalene hennes på. – Det snakket jeg faktisk med Cyndi Lauper om for ikke så lenge siden, og det høres ut som om det blir enklere for artister nå å bli sett som ekte artister, i stedet for bare en stemme som sang på låten. Det hørtes ut som om hun også slet med det, forteller hun. – Jeg hadde definitivt en rekke ting som foregikk da jeg først flyttet til LA. Et rush og en tidsfrist jeg måtte nå. En hel masse folk som ikke visste om jeg var en låtskriver eller ikke. – Jeg hadde en skikkelig trang til å bevise at jeg kunne, som jeg tror var en dårlig energi å ta med inn i studio. Når man går inn der trenger man bare å være selvsikker, i stedet for å ha et stort ego eller å ville vise seg frem på en stor måte, fortsetter hun ærlig. Carly forteller at det å møte likesinnede mennesker, hvor alle respekterte hverandre og visste hva de kunne gjøre, var det som endret situasjonen for henne for de neste albumene. – Jeg er veldig glad for at jeg nå kan si at det er en helt annerledes opplevelse, smiler hun. Det er en stund siden du startet karrieren din på scenen under Canadian Idol som 21-åring. Med kunnskapen du har nå, hva slags råd ville du gitt Carly som var fersk i bransjen? – Noe som jeg fortsetter å lære den dag i dag, som jeg ville fortalt til en yngre versjon av meg selv eller en yngre artist, er å ikke ha en nøyaktig plan for hvordan ting skal skje. – Det blir veldig sjeldent slik du planlegger. Jeg ville sagt at man må være villig til å banke på alle dører og se hvilke som åpner seg for deg, og hvordan det arter seg. Og så ville jeg sagt at man må finne ut hva som er unikt ved en selv som du kan tilby, og fokusere på det, i stedet for å sky bort fra det, sier hun klokt. Intervjuet vårt går mot slutten, og vi våger omsider å ta opp DEN LÅTEN – låten som mange andre i hennes situasjon ville hatet å ikke kunne gi et intervju uten å måtte nevne, låten som nærmest har blitt hennes synonym, og låten som Carly Rae Jepsen overhodet ikke ser ut til å plages over. Manges tanker går direkte til «Call Me Maybe» når de hører navnet ditt. Hva er, i dine øyne, den essensielle Carly Rae Jepsen-låten? Hun nøler litt, og tenker seg om et par sekunder før hun forteller: – Jeg tror at det jeg håper å få til i løpet av karrieren min er å hindre at det spørsmålet er lett å svare på. Med Dedicated ønsket jeg en slags gammeldags skjønnhet ved albumkonseptet hvor én sang aldri er nok til å kunne definere en artist, avslutter hun. Hør det nye albumet Dedicated her:  Se også: Sigrid synger for 80 000 på Wembley Stadium The post Carly Rae Jepsen forteller 730 om livet etter «Call Me Maybe» appeared first on 730.no.